Nærmiljøanlegg

Definisjon

Med nærmiljøanlegg menes anlegg eller område for egenorganisert fysisk aktivitet, hovedsakelig beliggende i tilknytning til bo- og/eller oppholdsområder.

Krav til søker

Søkere om tilskudd av spillemidler til nærmiljøanlegg kan være kommuner, fylkeskommuner, idrettslag, velforeninger, borettslag, andelslag eller andre sammenslutninger.

En kan søke om spillemidler opp til tre omganger (tre byggetrinn). Maksimalt tilskuddsbeløp til et enkelt anleggssted vil altså være kr 600 000 (godkjent kostnad kr 1 200 000).

3.1.6 Generelle merknader. «Det oppfordres til dialog mellom lokale frivillige organisasjoner, eksempelvis idrettslag, og skole ved bygging av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolens utearealer. Dette vil være et ledd i utvikling av gode sosiale møteplasser i lokalsamfunnene.»

3.1.10 Tilskuddsbeløp og beløpsgrense. Det kan søkes om tilskudd på 50 % av godkjent kostnad. Makismalt tilskudd per anleggsenhet er kr 300 000. Nedre beløpsgrense for godkjent kostnad er kr 50 000 (tilskudd kr 25 000). Grunnlag for tilskudd er begrenset oppad til kr 600 000. Nedre godkjente kostnadsramme er kr 50 000.

Leikforum as sin virksomhet er primært innsiktet mot utvikling av skole og fritidsparker, – et læringslandskap i kroppsøving tilrettelagt slik at det også er attraktivt i fritid og helger. Virksomheten er seminar, planlegging av og utvikling og salg av bevegelsesmiljø som stimulerer til EKTE LEIK og spontanidrett.

Nærmiljøanlegg. Ekte leik i idretten.
Først ute med å sette ekte leik på dagsorden var idretten! Det skjedde gjennom St. meld. nr.41 (1991-92), Om idretten, der ideen om nærmiljøanlegg ble lansert. Generelt fysisk forfall, frafall i idretten, manglede rekruttering, sammen med erkjennelsen av at barna hadde mistet sentrale arenaer for selve idrettens barndom, bevegelsesleiken, var noe av bakteppet. Om idretten er skjellsettende fordi den for første gang satte ekte leik og spontanidrett på den politiske dagsorden. På en spesielt positiv måte gjorde meldingen slutt på 20 års neglisjering av barnas egen bevegelseskultur.

Idrettifisering av genuin leik.

Vår første Kulturmelding 1973/74 valgte av ”praktiske grunner”, å bruke «ein term, idrett» om all fysisk aktivitet. Genuin bevegelsedominert leik, nevnes følgelig ikke i meldingen. Idrettsarenaene ble dermed oppfattet og godtatt som «leikearenaer» på den tid. Dette var et forsøk på en idrettifiseringen av den genuine ekte leiken, og førte i realiteten til at en hel kultur, barnas egen bevegelseskultur, ikke ble oppfattet som del av vår kulturpolitikk.  Ved bruk av «ein term idrett» ble sjølsagt idretten den naturlige premissgiver også for hva skoleidrettsplassen skulle være. Vi fikk fotballbaner på 100×60 meter med ett mål i hver ende, handballbaner 40×20 meter med ett mål i hver ende, basketballbaner 26×14 meter med en korg i hver ende, lengdehoppgrop, høgdehoppgrop og 60m-felt. Det eneste avviket fra idrettsanleggstenkningen var hinderbaner, et treningssystem som er mye brukt i det militære.  Hinderbaner er treningsløyper som består av turnapparater som skranker og svingstenger i stålrør, balansebommer og noen klatre-hinder, understøttet av idrettsfysiologisk forskning gjennom det som kalles grunntrening.

Idrettslivet i endring

I retningslinjene for tildeling av nærmiljømidler i Om idretten, sto en presisering vi som arbeider i skoleverket hadde vanskeligheter med å forstå. Spillemidlene kunne ikke brukes til utvikling av utomhusanlegg ved grunnskolene våre. Årsaken ble etter hvert klar. Skoleanleggene ligger under et annet departement. Det logiske og overordna ville imidlertid være at disse midlene ble kanalisert inn mot der barna er, og da til grunnskolene våre, noe som også kom til å skje.

Med St.meld. nr.14 (1999-2000), Idrettslivet i endring, kommer to positive og viktige tillegg. For det første denne skjellsettende formulering:

«Regjeringen ønsker et større fokus på utvikling av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolenes uterom.»

For det andre ble maksimumsbeløpet pr. anleggsenhet hevet til kr. 300.000, begrenset oppad til kr 600.000.(2015).

Se Ekte leik i fagplanene: /ekte-leik-i-fagplanene/

Kroppsøvingslærerutdanning i endring.

Spillemiddelordningen sammen med den føring læreplanene* gir på bevegelsesleik, at skolen skal mer aktivt legge til rette for og utvikle allsidig stimulerende bevegelsesmiljøer, ga utdanningen av kroppsøvingslærere en klar og ny utfordring, nemlig at målsettingen for faget best oppnås på skoleidrettsplassen tilrettelagt som faglig konstruerte læringslandsskap. Med det menes miljø bygget på kunnskap om barns helhetlige utvikling gjennom bevegelsesleik, herunder kunnskap om de lovmessighetene som ligger i genuin ekte leik. Det blir da naturlig å supplere instruktørrolla i faget til også å omfatte være animatør, tilrettelegger.

Kjeldås Redigert

Positiv utvikling i friminuttHoppbakke Kjeldås

I dagens Norge skal ca. 610 000 barn tilbringe mer enn 9 000 klokketimer i grunnskolen. En fjerdedel av denne tidsressursen, drøye 2 000 timer, er pause-/friminuttstid. Det meste av tiden tilbringes i skolegården. Opphold i skolegården er med andre ord det desidert største «faget» i grunnskolen. Siden «faget» fortrinnsvis består av egenorganisert aktivitet, vil kvaliteten på de fysiske strukturene være helt avgjørende for forhold som for eksempel fysisk aktivitet, trivsel og mobbing. Vi vil også minne om at Staten gjennom den nye folkehelsemeldinga, anbefaler 60 minutter fysisk aktivitet pr. dag på alle klassetrinn. Tidsmessig ligger potensialet til å oppnå denne målsetingen først og fremst i pause-/friminuttstiden. (Geir Dale, Skudeneshavn skole.) I forhold til kroppsøvingens målsetting om varig glede ved å være aktiv, er ekte leik og spontanidrett i friminutt og fritid i faglig godt tilrettelagte læringslandsskap sterkt undervurdert, og dermed neglisjert.

Skolen som livslomme i lokalmiljøet.

Mer og mer av barnas utenom-skoletids-aktivitet foregår også på skolen. Foruten SFO har mange skoler ved siden av musikk-korps og andre musikktilbud, tilbud fra forskjellige grener i idretten, sjakk med mer. Skudeneshavn skole i Karmøy Kommune var den første skolen som fikk muligheten til å realisere visjonen om skolen som livslomme i lokalmiljøet.  I 1997 søkte FAU og fikk spillemidler til det de da hadde som prosjekt,  skolens uterom som pedagogisk satsingsområde. Å åpne for spillemidler inn mot skolen må KD åpenbart oppfattet som vellykket. Daværende ekspedisjonssjef Hans B. Skaset, sto selv for den offisielle åpningen av Skudenes skole og fritidspark. I talen presiserte han at lekeområdene «…er selve fundamentet for inngangen til et idrettsliv …». Han ønsket å «markere sterkt viktigheten av at dette anlegget blir kjent» , og at ideene blir spredd  videre slik «at man får inspirert kommuner og skoler».

En ytterligere bekreftelse på at Skole og fritidsparker er kommet for å bli kom millenniums-året. Skudeneshavn skole- og fritidspark fikk i år 2000 tildelt Rolf Hofmos pris for beste idrettspark.

Se kampen for skoleidrettsplassen og kampen mot lekeredskapsbransjen med eks.

 «Verst tenkelige senario 1»

– Jåtten skole, Stavanger –

Kompetanse for utvikling av helhetsplaner

Den gunstige nærmiljøordningen kom som en stor og positiv overraskelse både på kommuner og skoler. Ordningen åpnet for å se for seg at de grå, kjedelige og utfordringsfattige skolegårdene i framtida kan framstå som bevegelseseldoradoer,

«miljø som stimulerer det aktivitetsdrivende, det søkende, det utforskende, det eksperimentelle, det grensesprengende i barnas natur».

En viktig utfordring er imidlertid å framskaffe kompetanse for utvikling av helhetsplaner, og hvordan de skal gjennomføres. Landskapsarkitekter som dominerer dette feltet, har park som sitt utgangspunkt. Resultatet har vært og er parkmessig opparbeiding av skolegårder med standardløsninger i form av forskjellige huskestativ, vipper, gyngedyr og sklier. I tillegg kommer det tradisjonelle, – ballbaner for fotball, basketball og volleyball. Dette er anlegg som så langt det rekker blir bygget etter normer hentet fra den klassiske idretten. Veier og stier lagt i fine elegante buer, ofte avgrenset med indisk kantstein, og cotoneaster skjermet av grønn stålnetting, både bygger ned verdifullt leikeareal og stykker det opp. Idrettsanleggene har en meget lav utnyttingsgrad. Det må derfor utarbeides klare retningslinjer for konstruksjon av læringslandskap, miljø som bygger på kunnskap om vår sosialmotoriske utvikling slik den finner sted i genuin autentisk leik. (se Skole og fritidsparker).  Gjennom nærmiljøordningen og med FAU som pådrivere er det håp om endring. Det betyr at foreldrene må kreve at kommunen finner planleggere som erstatter park- og lekeplass-tenkning, og i stedet finner planleggere som setter fokus på miljøer for spontanidrett, og der det også finnes plass til trivselslommer for kontaktpersoner.

Fotballbingen, et «vente-på-tur anlegg», – den store vinner.

Med de nye mulighetene nærmiljømidlene åpnet for var mange tidlig ute. Flere aktører greide å tilpasse tilbudene sine til nærmiljøordningen, og tilbydde skolene både gratis planlegging, ferdig utfylte søknadsskjema og bidrag fra sponsor. Av profesjonelle aktører er det Norges Fotballforbund (NFF) med Ballbingen som har markert seg mest. Med sin meget profesjonelle markedsføring har NFF greidd å erobre skoleidrettsplassen. Ballbingene er populære anlegg, men gir fra et pedagogisk synspunkt, dårlig uttelling i forhold til alle brukernes behov.

”En ballbinge plasseres i uterommet til en barneskole. Ved skolen er det 240 elever. Nærmere 20 av disse er gode fotballspillere. Vel 50 av barna er middelmådige. Resten dvs. 170 elever, er dårlige fotballspillere. Hvem kommer til å bruke bingen i friminutter og etter skoletid hvis det ikke legges noen føringer på bruken? De fleste innser vel at det er de beste, sterkeste og eldste spillerne som kommer til å okkupere bingen alle friminutt.” (Idrettssosiolog Jan Ove Tangen. Idrett&anlegg 1/03), Dersom ingen styrer og organiserer blir anlegger kun for de sterke og mestringstrygge, ”til beste for de beste”, som Tangen uttrykker det.

Videre er det kjent gjennom forskning at det dessverre er god tradisjon i at fotballen dominerer i skolegården, og at den er en dominansarena for gutter. Lidén (1994) dokumenterer at ”skolegården er en sterkt kjønnsdelt arena”. Nyere forskning (Schmidt 2003) viser det samme. Jentene passiviseres, de regner faktisk ikke fotballbanen som del av skolegården for ”der kan vi ikke gå”. Schmidt snakker om ”det kjønnede rommet”. Fotballbingen i skolegården vil forsterke denne kjønnsdelingen av uterommet

Opplæringsloven og Læreplanen ligger der som styrende dokumenter. Læreplanen er en forskrift, og som det forpliktende for skolen og kommunen. Planen stiller konkrete krav til miljøet for å stimulere den utvikling som er beskrevet. I planprosessen er også elevene med sine ønsker og behov, en viktig part. Planen må være helhetlig, dekke hele utearealet, og vise klar arealdisponering i forhold til de bevegelsesutfordringene uterommet skal ha.

«Fri idrett»

I 2005 tok Norges Friidrettsforbund (NFIF) initiativet til «Nytt konsept for nærmiljøanlegg». Prosjektet som fikk navnet Friplassen, og var et samarbeid med Multiconsult AS, med bistand fra Norges Gymnastikk og Turnforbund (NGTF) og førsteamanuensis Asbjørn Flemmen, Høgskulen i Volda. Motivet bak prosjektet var å komme opp med et  kompakt nærmiljøanlegg som kunne konkurrere med NFF sitt rekrutteringsprosjekt, – Ballbingen. Arealbegrensningen i det nye konseptet ble derfor satt til  60m x 40m. Ashly Conn, Multiconsult AS og Asbjørn Flemmen utarbeidde en plan med følgende målsetting:

  • Etablere et bevegelseseldorado som byr på mangfold der mange kan være i aktivitet samtidig.
  • Fremme et miljø der utfordringer, egen mestring, kapping i leik og spenning står sentralt.
  • Bygge bro mellom ekte leik og spontanidrett og organisert idrett.
  • Utvikle et miljø for løp, hopp, kast, klatring, turn og ballspill.

Utendørs gymsal – Litt historikk.

Først i 1960 ble det fremmet krav om utegym. Bakgrunnen var at Komiteen for Undervisningsbygg av 1957, fant at det nesten ikke var korrelasjon mellom størrelsen på skoletomt og antall elever. I sin innstilling levert i 1960, skiller komiteen mellom leikeplass og utendørs areal for kroppsøving. Utendørs areal for kroppsøving «kreves ved alle skoler som har egen gymnastikksal.» Innstillingen regner med et arealbehov på 5 dekar pr. gymnastikksal. Arealet svarer til 2,5 gymnastikksal. Det er 1000m2 mindre enn en fotballbane. Opplæringsloven forutsettes at kommunene følger retningslinjer gitt av departementet. Et rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet (KUF) i 1967, viser at anbefalingene i skolekomiteens innstillingen, ikke ble tatt alvorlig nok. I rundskrivet fra KUF, heter det bl.a. «det er uheldig om skoleidrettsplassen kommer sist eller blir ferdig lenge etter det øvrige arbeidet. Pedagogisk sett er det av stor betydning å få slike anlegg ved skolen i hensiktsmessig og god stand, både for skolens kroppsøvingsundervisning og for aktivitet i fritiden. En vil derfor be om at skolemyndighetene er oppmerksomme på nevnte forhold og tar forholdsregler så skoleidrettsplassen får sin fullføring som en fullverdig og viktig del av ethvert skoleanlegg.» Rundskrivet viser klart at loven ikke er fulgt.

Innstilling om behov for idrett og fysisk fostring, KUF 1969, går enda lenger i sitt krav om fullføring av utendørsanlegget. Innstillingen anbefaler at «statstilskuddet til skolebygg bør kunne holdes tilbake til utendørsanlegget er forskriftsmessig opparbeidet.» Heller ikke denne innstillingen fikk gjennomslag for å få utemiljøet i tråd med retningslinjene.  I 1979 ble det derfor tatt et nytt initiativ for å få skolens uterom på dagsorden, denne gangen av Grunnskolerådet. I rådets rapport er det anbefalte utearealet til kroppsøvingsundervisning øket i forhold til anbefalingene fra skolekomiteen av 1957. Rådet anbefalte «minsteareal pr. kroppsøvingsenhet er 5500 – 7000m2 utendørs arealer (opparbeidet), og for hver kroppsøvingsenhet som kommer i tillegg, bør man legge på minst 3000m2.» Når det gjelder areal til leik og opphold anbefaler rapporten 200m2 for 1. og 2.klasse, og 400m2 for 3. klasse og øvrige klassetrinn.

Friplassen slik den er presentert ovenfor, er ett eksempel på et bevegelsesmiljø bygget på kunnskap i idrett/kroppsøving, og lovmessighetene i den genuine ekte leiken. Dette prisverdige initiativet fra NFIF er selvsagt førende, og avspeiler seg i forslaget ovenfor. Forslaget viser imidlertid hvor mange varierte meningsfulle idrettinnretta aktiviteter en kan skape på et areal som er under halvparten av det Grunnskolerådet anbefalte. Den kompakte løsningen er i tråd med ny kunnskap om hvordan barn lærer motoriske ferdigheter, (se artikkel Kongeveien til motorisk læring). I et kroppsøvingsperspektiv ville det være naturlig at den andre halvparten av det av Grunnskolerådets foreslåtte areal til utendørs kroppsøving, burde være helt annerledes. Konkret bør det innsiktet mot miljø for den genuine bevegelsesleiken, miljø som stimulerer kreativitet gjennom samhandling, og som er så utfordrende at det gir mestringsglede. Arealet 2400m2 tilsvarer fotballbingens. En utendørs gymsal aktivserer imidlertid mange, mange ganger det antallet elever som det er mulig med tanke på spill, i en binge. Bare i Turnbassenget, lyst blått felt, og med to elever i hvert apparat kan mellom 50 og 60 elever være i aktivitet. I perspektiv av kroppsøvingsfagets målsetting i grunnskolen er det å håpe at sammenligningen mellom en utendørs gymsal og en fotballbinge vil skape refleksjon. En utegym-sal tilfredsstiller i langt høyere grad enn fotballbingen, kroppsøvingsplanens krav om allsidig utfordrende og spennende bevegelsesmiljø.

Nasjonalt rådgivingstjeneste for skole og barnehage med adresse www.skoleanlegg.utdanningsdirektoratet.no er også en sentral kilde.

Finansiering

For å få en finansiering som gir rom for en betydelig innsats for kroppsøvingens uterom, kreves tre ting:

  1. Skolen, kommunens administrasjon og politikere må begrunne den betydning skolens uteanlegg har for barn og unges sosial-motoriske og helsemessige utvikling. En slik begrunnelse er nødvendig for å hindre at uteanlegget blir den mest beleilige salderingspost.
  2. At det utarbeides helhetsplaner for uteanlegget. Her bør miljø for og bevissthet om barn og unges egen bevegelseskultur ha en sentral plass.
  3. At skolens behov og helhetsplaner blir en del av kommunens byggeprogram for skoler og skoleanlegg. Dermed får uteanlegget en politisk forankring på linje med bygg, parkering med mer.

Hovedfinansieringen er spillemidlene. Retningslinjer for søknad ligger på:

Godkjente  kostnader

– grunnarbeid og tilførsel av masse inkl. arbeid og transport
– drenering
– opparbeiding av flater og formasjoner
– faste installasjoner
– lys
– montering og fastsetting
– prosjektering
– administrasjon

Ikke godkjente kostnader:

– kjøp eller leie av grunn
– drenering ut fra anlegget
– strøm inn til anlegget
– eventuell parkeringsplass

Andre tilskuddsordninger:

  • Legathåndboken finnes på biblioteket. På nettet har den denne adressen: www.legathandboken.no
  • Utdanningsdepartementet
  • Sparebankstiftelsen
  • Næringslivet deler hvert år ut store midler. Det samme gjør Kulturrådet.
  • Gjensidige fond er også kjent for sine bidrag.  Søk på: gjensidigefondet; på nettet.
  • Forsikringsselskap og banker.
  • Kulturrådet. www.kulturradet.no
  • De ulike departement.

 

Til toppen av siden